Start - Kontakt - Impressum  
DER MAASTAD HUND - Medlem i Norsk Kennel Klub
til startsiden

 Start
 Monedensbilde
 Lundehunden
 Hundene våre
De gamle fuglefangernes grend
 Report
 Bilder
 Hos oss
 Gjestebok
 Lenks
 Kontakt
 Impressum
Måstad på Værøy
Foto Carl Schøyen









































De gamle fuglefangernes grend
(Av Dag Sørli)

Skjermet mot den kalde nordavinden har husene i Måstad trukket seg godt inn mot den stupbratte fjellsinden. Et utrolig sted - sørvest på Værøy - ut mot selve storhavet. Og når den blå fjellskyggen gjemmer de gamle bygningene, er det på tide å fortelle Måstadfolkets historie.

på strandvollen
På strandvollen under det stupbratte fjellet ligger Måstadgrenda
Foto Dag Sørli
Som overalt ellers langs kysten var det fisken og nærheten til de gode fiskeplassene som var grunnlaget for bosettingen.

Men Måstadfolket hadde noe i tillegg, noe som gjorde at menneskene her ble betraktet som mer velstående enn de fleste. De hadde nemlig fjellet - og de hadde fuglen. Dette var Måstadfolkets største jordiske herligheter.










Fjellet

slåttmarken
Med unntak av de stupbratte flågene var Måstadfjellet grønnkledd. De tallrike fugleskaretne gjødslet gresset og gjorde det saftig og næringsrikt. Her hadde Måstadfolket sine utgangersauer - det vil si sauer som gikk ute både sommer og vinter. Så langt ute i havgapet er klimaet mildt med snøfattige og korte vinter. Fjellet - der utgangersauene gikk - var også slåttmarka. Kummerligere og vanskeligere slåttmark hadde trolig ingen andre. Mange steder var det så bratt at slåttfolket måtte gå i tau. Å få høyet til gårds var en hel historie for seg. Hest var det visstnok aldri vært i bygda. Slåttfolket pakket høyet i sekker som ble satt utfor flågene i ville kast. Så var det å frakte høyet hjem i båt. For selv om sauene klarte seg bra i fjellet, måtte Måstadfolket ha fr til kyrne. De flerste familiene hadde ei ku - de mer velstående hadde både to og tre.







Fjellbeitet var saftig og grønt, og saueholdet har alltid vært viktig i Måstad. Men slåttmarken var så bratte at slåttfolket mange steder måtte bruke tau når de skulle høste fjellet. Foto Dag Sørli


Fuglen

i eggfjellet
I eggfjellet ble det
etter hvert en sport
å gå på den mest
vanskelige og util-
gjengelige stedene.
Likevel hendte det
få ulykker - og
eggsamlerne
brukte tau som
sikring....
Foto Dag Sørli
De stupbratte flågene ut mot selve storhavet er sjøfugles rike. Det var også Måstadfolkets spiskammers. I begynnelsen av mai var stormåsen fullvorpen. 28. mai skulle de små krykkjene ha lagt sine tre grønnbrune egg - og før 12. juni hadde "storfuglen" - alke og lomvi - lagt sitt ene, store egg på de nakne fjellhyllene.
Delikatessen
Eggene til den vesle kryggja var delikatessen for
folket. Krykkja er også den fuglen som gjør mest
av seg i fjellet. Foto Dag Sørli
Ungguttene og karfolket samlet egg. Det var nok en matauk, men det var like mye å betrakte som en sport. Her kaptes folket om å gå de mest vanskelige og utilgjengelige stedene i fjellet. Ulykker var likevel sjeldne, for folket i Måstad var fjellvante of visste hva de gjorde.
To ganger høstet man eggfjellet. Deretter fikk fuglen være i fred. Hjemme laget kvinnfolkene pannekaker med mange egg og lite mel, for det gjaldt å spare der det var mulig. Nedlagt i tørr finsand kunne forresten storfuglens egg holde seg til langt ut over høsten - noen sa helt fram til jul. Krykkjeeggene måtte imidlertid spises mens de var blodferske.
Fauelgarn
"Fauelgarn" brukte man på yttersida av Måstadfjellet.
Fangsten var stort selt alke og lomvi. Foto Dag Sørli









Måstadfolket fanget også fugl. Ingen familie i Måstad våget å gå en stormfull og mørk høst og vinter i møte uten minst en tønne saltet fuglekjøtt i matsjåen. Man fanget alke og lomvi med garn på sjøen. Dyreplageri, vil mange kalle det. Jaktloven som kom i 1899 satte forbud mot garnfangst av fugl. I stedet tillot man jakt med skytevåpen i fuglefjellene.




Etter nattas fuglefangst
Etter nattas fuglefangst. Det var gjerne kvinnfolkene
og ungene som dreiv fangten. Foto Carl Schøyen
Loven ble aldri respektert av Måstadfolket. De viste til at når man skøt inn i de tette fugleflokkene, ble mange fugler skadeskutt for senere å bli pint i hjel. Dette mente Måstadfolket var dyreplageri. Garnfangere fulgte derimot med fuglefangsten og "tinte" av garna med jamne mellomrom. Lidelsene ble derfor kort for fuglen - og den fuglen som ble fanget kom til nytte. Man skulle høste naturen, ikke utnytte den. Slik var øyfolkets leveregel.








Carl Schøyen tok dette bildet
Carl Schøyen tok dette bildet
av ungene og hundene i Måstad
rundt 1930
Lundefuglen sto øverst på Måstadfolket menyliste. Den ble fanget ved hjelp av små, spissnutene hunder. Hundene ble holdt kun til dette ene formålet. "Lundehunder" kalles rasen. Lokalt på Værøy kalles denne hunderasen "Måstadhunder", for det var i denne veiløse grenda rasen overlevde. Den var en nødvendig del av livsmønsteret for folket i grenda.
Mens garnfangsten var mennenes arbeid, var lundefangst med hund gjerne kvinnfolkenes og ungenes jobb. For når denne fangsten foregikk, var karfolkene ofte borte på fiske. Så falt også denne delen av fiskarbondens arbeid på kvinnkolkene.
Kjøttet var det viktigste produktet, og det beholdt Måstadfolket selv. Fjær og dun var handelsvaren som ga folket litt ekstra i lommen.
Man fanget aldri mer fugl enn man hadde bruk for. De visste at fuglen var en ressurs som de måtte høste med fornuft. Det paradogsale er at i dag - når ingen lenger høster fuglefjellene - går bestanden av fugl ned.







Historien

Monrad Mikalsen
Monrad Mikalsen -
bedre kjent som
"Monrad i Måstad"
- ble en legende
og den siste som
bodde i grenda.
Foto Dag Sørli
Det er ikke flust med skriftlige kilder fra Måstad. Vanligvis sier man at navn som ender på -stad kan tidfestes til vikingtid. Det er heller ikke gjort mange arkeologiske funn i Måstad, men bosettingen er nok langt eldre enn vikingtid. Hustufter på Eidet, ikke langt fra Måstad, er datert tilbake til 900 år f.K., og hulemaleriene som ble funnet på Sanden tvers ovenfor Måstadgrenda, er datert 3.000 år tilbake i tida.
Historiene om Måstad er imidlertid mange. Blant annet fortelles det om en Kong Mår som bodde i Måstad. Han hadde så mange utgangersauer at når de første var kommet ned i samlergrinda ved gården, var de siste ikke kommet til syne på fjellkammen, 300 meter over bygda. Et utrolig sagn, men mer utrolig er det at de skriflige kildene bekrefter at Måstadfolket betalte sin skatt i vadmel eller ullstoff. Måstad er det eneste fiskeværet i Norge der skatten ikke ble betalt med fisk, slik skikken var.
Videre forteller skatteregnskapene at Måstadfolket betalte like mye i skatt etter Svartedauen som før. Det kan betyr to ting. Enten nådde ikke Svartedauen til Værøy - eller så var jorda her svært verdifull og etterspurt. Det siste er mer sannsynlig enn det første.








Havet

Storhavet
Storhavet står rett på yttersida - men
Månesodden var likevel mest fryktet på
grunn av lumske brått. Foto Dag Sørli
Havet ble den store kirkegården for Måstadfolket. Havet var nok grøderikt, men det var også strømhardt med lumske grunner og skjær - og med farlige fjellvinder fra fjellsidene. Forlisene ble mange - så mange at når høsten kom, undret Måstadfolket seg på hvem som ville bli på havet denne vinteren - ikke om noen kom bort på havet. Svært mange av forlisene skjedde også tett ved land - av og til så nær at folket i bygda maktesløse kunne følge med tragedien uten å kunne komme til hjelp. Både Månesleia og Månesodden kloss i land var beryktede steder der det ofte skjedde ulykker.

Hunden

Lundehunden
Den veiløse Måstad-
grenda ble lunde-
hundens redning.
Foto Dag Sørli
Lundehuden er trolig Måstadfolkets største gave til etterslektene. Hunden er svært liten, omtrent som en storvokst katt. Den er svært smidig og den har en tå mer enn andre hunder. Hunden kryper inn i urene der lundefuglen har reiret sitt og henter ut fuglen. Andre steder hekker lundefuglen som oftest i hulganger i graslinie. På Værøy hekker de flerste lundefuglene derimot i de store steinurene. Derfor var hunden så anvendelig på Værøy, og derfor ble hunden holdt i hevd.
Eleanore Christie
Eleanore Christie har med rette fått
æren av å ha berget lundehunden.
Foto Carl Schøyen
Lundenhunden er forøvrig svært lik steinaldermannens hund, og må nok betegnes som en "urhund". Det finnes 7 norske hunderaser. Lundehunden er den mest spesielle og sjeldne. I dag finnes der ikke mer enn vel 600 lundehunder i Norge. Alle kan spore sine røtter tilbake til den veiløse grenda Måstad på Værøy.
Lundehundens historie er dramatisk. Flere ganger har rasen vært truet av utryddelse. Første gang var rundt århundreskiftet da man ila hundeeierne en hundeskatt på 8 kroner.
lundehundvalper
Tre lundehundvalper - en uke
gamle, får god plass i handa.
Foto Carl Schøyen
Det var styggelig mange penger den gangen - og dermed forsvant hunden fra de fleste steder unntatt Måstad. Man visste at Måstadfolket ikke kunne livberge seg uten hund. Derfor ble det ikke krevd skatt for de såkalte "Måstadhundene" på Værøy.
Under krigen kom valpesyken til Måstad og gjorde reint bord. Da var heldigvis lundehunden tatt i forvaring ved Christies kennel i Hamar. Etter krigen kom så fem hunder tilbake til Måstad. Det var i rett tid - for kort etter utryddet valpesyken alle hundene i kennelen på Hamar. Fra disse fem hundene er så stammen bygd opp igjen og ser nå ut til å være livskraftig. Skjønt man har mistet den svarte og hvite varianten av hunden.
lundehund med lundefugl
Hundens oppgave var å krype inn i urene, hente fuglen
og bringe den til sin eier. Foto Dag Sørli

Lundehunden var en livsnødvendighet for Måstadfolket. Ungene fikk gjerne hver sin hund, for som nevnt var det ofte kvinnfolkene og ungene som dreiv denne delen av fuglefangsten.
Fuglefangst drives ikke lenger. Dagens lundehund er mer en sofahund. Så befinner da også de fleste lundehundene seg i mer urbane strøk sørpå. Men det kvasse målet, den sky legningen, vaktsomheten og det spesielle kroppsspråket fra urhunden har lundehunden fortsatt i behold.






Fraflyttingen

Måstadfolket levde tydeligvis lykkelig
Foto Carl Schøyen
Foto Carl Schøyen
under sitt bratte fjell - uten veg, uten elektrisitet og uten havn. De levde i pakt med en gavmild og hard natur. Det var mangelen på skikkelig havn som ble grendas bane. Båtene måtte man dra opp i steinfjæra, men da motoren gjorde sitt inntog fra 1910 av, var dette ikke lengre mulig. Måstadfolket måtte ro fiske fra andre steder på Værøy der havneforholdene var bedre. De ble de første pendlerne på Værøy. Det gikk noen år, så flyttet familiene etter.
grenda ligger i dag folketorn
Fra å være et livskraftig samfunn med egen skole
ligger grende i dag folketorn. Det tok under
femti år. Foto Carl Schøyen







Fra å være en stor og blomstrende bygd med opptil 150 fastboende og med egen skole, ble Måstadgrenda mer og mer folketom. I 1974 forlot den siste Måsting den steinete strandvollen under det bratte flåget.
En epoke var slutt. Når den blå fjellskyggen skjuler de små husene som står igjen på strandvollen, er ringen på en måte sluttet for Måstadgrenda - et av de mest utrolige utværene i Nord-Norge.





Navnet Måstad

Professor Oluf Rygh setter navnet Måstad i forbindelse med mannsnavnet Mår eller Mås. Det bør forøvrig nevnes at navnet "Mås" fortsatt var i bruk på Værøy til vår generasjon.
Det ytteste neset
Det ytteste neset kalles "Månesset" og den høyeste fjell-
toppen "Måhornet". Utenfor ligger storhavet... Foto Dag Sørli

Men professoren får problemer med å forklare fjellet "Måhornet" og nesset ut mot storhavet - "Månesset". At bygda fikk navn etter en person, var ikke så uvanlig. At fjell og nes skulle få navn på samme måte, er høyst uvanlig.
Dessuten finnes det flere "Månes" rundt om i Nord-Norge, og flere fjell med førstestavelsen "Må". Ser man på beliggenheten til disse nessene, og formen på fjellene, er det mer naturlig å anta at navnet har noe med "mar" eller "mor" å gjøre - altså ordet for hav. Fiskerne bruker fortsatt ordet "marbakken" om skråningen fra grunna ned mot dypet.
Forskerne klør seg fortsatt i hodet og undres. For folk flest virker imidlertid en forklaring om at "Måstad" betyr "stedet ut mot storhavet" som en rimelig og fornuftig tolkning.

Matskikker

Rundlunde hadde man når man kokte lunden fersk. En hadde bare godt med salt i vannet. Når kokken med letthed kunne rive av det ene lundelåret. Rundlunden skulle serveres mest mulig hel, og til den hadde man gjerne flatbrød med smør eller poteter. Et godt måltid med rundlunde ble alltid avsluttet med en tallerken risengrynsuppe eller "rødsuppe".
"Lundsteik" var en annen måte å tilberede fuglen på. Fuglen ble kokt, og en skar kjøttet fra beina. Så ble kjøttet lagt i brun saus. Selv om det altså het "lundsteik", var det ikke steik i vanlig forstand. "Steik kalte vi det når vi hadde brun saus", fortelles det fra Måstad.
Foto Carl Schøyen
Foto Carl Schøyen
"Fuglsodd" kunne man koke av all slags fugl, men som oftest brukte man alke til det. Sodden var nærmest å regne som en slags kjøttsuppe.
Snadderet var likevel "tolsteik". Det er den smellfeite og nesten flygefertige ungen av lunden som kalles tola. Den skulle krosses - ribbes - som all annen fugl. Men på tola var det skinnet og fettlaget under som var selveste delikatessen. Når tola var skikkelig krosset, ble den lagt i salt et par døgn. Deretter ble den kokt. Den kokte tola skar man opp i ryggen slik at man nærmest kunne brette fuglen ut.
Nå skulle den kokte tola steikes under press. Et stort lokk - "tol-lokket" - og en tung stein - "tol-steinen" - hørte til i en hver Måstadheim. Når tola skulle steikes, var det bare å ha en god og stor steikepanne. I steikepanna hadde man først et par skjeblad vann og ganske mye pepper. Fuglen begynte ikke å brunes før vannet var trukket inn i kjøttet. Da margarin ble vanligere, brukte mange å steike tola i margarin eller smult. Til slutt ble den så skjerpet enten i steikovn eller steikepanne. Sprø skulle tolsteika nemlig være etter Måstadfolkets smak.

Forlisene

Ide strømharde farvannene rundt Måstadhalvøya skjedde det tallrike forlis. Ett av de mest omtalte skjedde i 1885. Historien er som følger:
Ved Koppskjæret ligger det en mengde fluer, store og små. Det var mørkt og kov da båten til Bernt Leonard kom opp i disse brottene. Båten ble brukket ned, og en fosterbror av Bernt, den 16 år gamle Karl Johann Kristensen, forsvant i brottene. Selv klarte Bernt å komme seg opp på kvelvet.
Dette skjedde ved halvfemtida om ettermiddagen. Med utfallet bar det så ut til Rokkholsflua. Da snudde strømmen, og kvelvet med Bernt rak innover mot Nordland. Han var så nær land ved Skiphalssanda at masta tok i botnen. Men Bernt kunne ikke svømme. Han klamret seg derfor fast til kvelvet.
tidlig morgen
På veg til fjøsstellet en tidlig morgen. Foto Dag Sørli
Så snur strømmen på nytt - og igjen bærer det utover. Ved neste strømskifte er kvelvet på rak innover mot land igjen. Først ved halvsyvtida om morgenen blir folk på Nordland oppmerksom på vraket, og de drar ut. Der finner de Bernt som fortsatt klamre seg fast til vraket. Klærne er avgnagd på innsiden av lårene, og hendene er såre og sprukne. Han hadde mistet kniven, men hadde tross dette klart å klamre seg fast. I over 12 timer hadde han ridd på kvelvet, og det kan lyde som et utrolig evertyr at han overlevde.
Det fortelles at mens Bernt red på kvelvet var der en gammel kone på Nordland som lå for døden. Gang på gang hadde hun denne natta sagt til mannen at han måtte gå ut og se etter, for hun syntes så tydelig at hun hørte noen som ropte i sin ytterste nød. Mannen hadde så gjort, men han hadde verken hørt eller sett noe. Det ble derfor folket som gikk til fjøset om morgenen som først ble klar over kvelvet i straumen.

Måstad auf Værøy

Du kommer lettest til Måstad med båt, men det går også merket sti fra nordsiden av øya. Stien er til dels bratt. Du må beregne to timer fra Nordland til Måstad langs yttersida av Værøy.
karte_sw
































Tekst og id: Dag Sørli
Start - Kontakt - Impressum
© 2005 DER MAASTAD HUNDdesigned by www.pepesale.de